indreuro

Skriver ikke så mye her for tiden.. Fordi jeg føler at alt bare blir rot og at jeg ikke kjenner meg selv godt nok enda.. Og hva er det jeg egentlig bør koble til ADD, og hva bør jeg koble til det som er MEG og personligheten min.. Som er totalt uten sammenheng med ADD og som ikke kan trekkes sammen med det... 

Det er så stor forskjell på hva psykiateren min sier og hva foreldrene mine gjerne vil få meg til å tro, at jeg er så forferdelig usikker akkurat nå... Og føler en del bitterhet over hvor mye press fra foreldrene mine som oppigjennom har blitt lagt på den jeg er. Og i den senere tid har alt som anses som negative egenskaper blitt hevet over i en ADD-konto. Det gjør meg så forferdelig trist.

Mamma og pappa, dette vil jeg ikke beklage at jeg skriver. Dere må ta det innover dere og godta det på samme måte som dere lovte å godta meg for den jeg er, den dagen mamma hadde et frø i magen og visste at hun ikke ville ta abort. 

Life is full of small pleasures

Jeg drives hver dag av mange impulser. Altså jeg tar mange valg av ren impuls, der og da velger jeg det som virker både mest fornuftig og fornøyelig på samme tid og jeg tenker ikke nødvendigvis langsiktig i alt jeg gjør. Dette går ut over mange personlige ting som resulterer i blant annet dårlig økonomi og en ustrukturert livsstil. Men det er likevel disse valgene som forteller meg at jeg er meg. Jeg er ingen robot eller legofigur som gjør alt slik alle helst skulle sett meg gjøre det, jeg er MEG og tar MINE valg på bekostning av en eneste person - meg selv. Det er det som er svaret på hvorfor jeg har giddet å leve så lenge slik som jeg gjør. Det gir meg en følelse av frihet. 

Men likevel er jeg ikke egentlig så dum som blant annet foreldrene mine iblant kan tenke seg at jeg er. Jeg tenker alltid konsekvenser, det er bare det at konsekvensene må ha en viss tyngde for at jeg skal se en grunn til å drite i å gjøre valg som fornøyer meg. Men denne tyngden er jeg ofte veldig reflektert over. Jeg er ganske bevisst på konsekvenser av enkelte ting - som jeg har vært fantastisk flink til å holde meg unna - som tobakk og andre rusmidler, kriminelle handlinger og det som verre er. Jeg er nemlig for smart til at jeg ikke skal greie meg selv om økonomien min er dårlig og livsstilen min ikke er helt A4. Jeg KAN begrense meg og skjerpe meg, jeg bare gjør det på en slik måte at det holder akkurat. Og det går aldri så langt at det blir veldig ille heller. 

For å nevne en impulshandling jeg gjorde når jeg var 18, som jeg ikke nødvendigvis hadde gjort den dag i dag om jeg hadde tenkt meg nøye nok om: jeg tok piercing uten å fortelle foreldrene mine det, jeg fikk bare spørsmål om jeg ville bli med og ta, og svarte ja med en gang. Jeg ville ikke ha mammas meninger og påvirkningskraft, jeg bare gjorde det for min egen del fordi jeg ville det.
Jeg mener at det er viktig å kunne ta egne valg, fordi bestandig har jeg følt at mamma mener alt for mye om ting jeg har hatt lyst til å gjøre. Og når hun kommer med alle sine negative meninger, så skifter jeg mening om det selv, for deretter å føle at hun har ødelagt noe jeg har gledet meg veldig over. Derfor vet jeg godt hvordan jeg selv skal gjøre dette med mine egne barn. De skal få velge helt selv, med mindre det er snakk om ting som er helt umulig for en forelder å akseptere. De skal få finne sin egen identitet helt selv, og dersom de ikke ønsker å drive med en fritidsaktivitet jeg selv skulle likt å se dem drive med, nei da får det være. Det er ikke jeg som velger for dem, de er egne personligheter og deres egne valg i livet er utrolig viktig for dem å få lov til å ta. Jeg mener at det er kjempeviktig for utviklingen. 

Av denne grunn har jeg vært veldig forsiktig med å snakke med mamma om andre ting jeg lenge har vurdert opp og ned og i mente, som handler om ting som angår min egen helse. Dette er høyst personlige ting som jeg har holdt veldig kjeft om til mamma, slik at hun ikke skal kunne trykke gleden min over det ned i gjørma. Det er klart at mammas meninger om dette sikkert er ganske viktige meninger, men det er likevel ikke hennes valg, det er mitt. 
Men det viktigste i alt dette er faktisk at jeg har funnet ut at jeg tror nok ikke jeg vil gjøre det likevel, fordi jeg selv har kommet frem til vekten av konsekvensene for det og hva det kan føre med seg.
Jeg snakker om å gjøre noe med mine komplekser for kroppen min og derfor plastiske operasjoner. Det var utrolig viktig å her kunne finne ut HELT selv at jeg, inntil videre, IKKE ønsker å gjøre det likevel. Jeg takker meg selv for at jeg holdt helt kjeft om det, slik at jeg ikke bare måtte gjøre inngrepet i protest mot mammas overtråkkende meninger om det. 
Det var JEG som hadde kompleksene og gråt over speilbildet mitt, det var MIN psykiske helse. Jeg er så glad for at jeg visste at det var bare mitt valg, og det vet jeg fremdeles.

For å nevne en annen ting jeg driver å vurderer ihjel, halvveis impulstanker, skal - skal ikke... 
Så tenker jeg veldig mye på å gå til anskaffelse av en liten tatovering som forteller meg veldig mye om min egen identitet. Et symbol som kan ytre hvem jeg er og min bakgrunn, og som kan fortelle meg på mine svake dager hva som gjør at jeg faktisk er sterk.  
Jeg har lyst til å publisere noen bilder av flere ting jeg kunne tenke meg å få tegnet på meg selv:
 

   For relasjoner og for frihet

  For identitet

  For pågangsmot og styrke

  For livserfaring

  For livet

  For livsglede

Jeg er så lei av å være alene... Så lenge jeg kan huske har jeg egentlig kjent et ekstra behov for å ha en person jeg kan dele ting sammen med, en person å være glad i, holde rundt og en person som tenker på meg når vi ikke er nærme hverandre. Ensomhetsfølelse har jeg levd med så lenge jeg kan huske. Men jeg sliter med å finne en jeg liker så godt at jeg vil tørre å satse alt, en jeg føler jeg kommer til å klare å stole på. Hvor finnes slike gutter? 

 Og finnes det en der ute som virkelig liker den jeg er og takler personligheten min, som klarer å hjelpe meg på vei i riktig retning? En som fyller hverdagen min med støtte og forståelse, og som ikke får meg til å føle meg ubrukelig om jeg har en litt dårlig dag?

Eller, for å si det på en annen måte: kommer jeg til å takle å ha noen så nærme innpå meg over lang tid? Eller hva med risikoen for å bli såret, som alltid vil være der, og jeg som har blitt så kraftig såret tidligere med mine oversensitive sterke følelser? 

Flinke meg. Når jeg virkelig vil noe og er motivert for det, da jobber jeg fullt ut for det med 100% innsats og blir veldig fornøyd med meg selv etterpå. Fordi jeg er et skippertaksmenneske og da er det ikke alltid at ting blir gjort med en gang, jeg er født en halvtime for sent til alt mulig og er en kløpper på å utsette ting. Jeg har veldig dårlig selvdisiplin... Men jeg liker mine egne resultater når jeg virkelig kommer i gang med noe, for da klarer jeg nemlig ikke å avslutte før jeg føler at det er så perfekt som det kan bli. 

Men jeg trives ikke helt med tilstanden her nå, for jeg orker ikke lengre å gå rundt og plukke opp etter andre, for så å bli skjelt ut når jeg en dag viser at jeg ikke gidder å være andres gratis vaskehjelp lengre. Det har toppet seg og jeg kjenner det blir mer og mer presset for meg å vise hun jeg bor med at det er ikke bare å komme her og forvente ting fra andre til sin egen fortjeneste. Jeg er kanskje dumsnill og lett å manipulere, men jeg vil ikke lengre la noen prøve å viske ut de rettighetene jeg faktisk har i en leilighet hvor jeg betaler langt mer enn den verdien jeg egentlig får her nå.

Nå har jeg støvsugd overalt i leiligheten, også under sofaen. Duty done, ikke min tur neste gang! Som også bl.a: Jeg har gjort mye annet dill som å rense stekeovnen (tror jeg ble høy under prosessen) og skifte lyspærer.
Jeg har ingenting som ligger og slenger her som er mitt nå, det gjør det jo forsåvidt ganske sjeldent uansett, jeg slenger det på rommet mitt. Det ligger bare masse slengt rundt her nå som er hun jeg bor med sitt. Og det går ikke an å ta det opp med henne heller, jeg får vel høre snart at det er så rotete her og jeg får skylden. Haha!! Jeg skjønner ikke at det er mulig å ha så ørlite selvinnsikt. Hva er det hun tenker med? Jeg får jo ikke vaska her sålenge det ligger: ei datamappe på høyttaleren. Hennes brukte bestikk, asjetter, stekepanne og kopper i vasken og på stuebordet. Øl- og brusbokser, alkoholflasker, matglass og kosmetikk på bordet. Nesespray og masse skolebøker på spisebordet. Masse dvd-er på tv-bordet. Kosmetikk og krydderglass på kjøkkenbenken. Bæreposer og vesker på gulvet. Masse sko strødd omkring i gangen. En takeaway-mat-pose under stuebordet. På badet: Masse skittentøy, bæreposer og kosmetikk på gulvet. Masse kosmetikk og saker strødd omkring på servanten. Sånn, ferdig oppramsa og ALT dette er kun hennes!! Ingenting er mitt. Slik var det også før jul, og da fikk jeg skylda for det. Jeg hadde kommet tilbake fra juleferie og fikk skylda for HENNES rot, deriblant masse fyllerot og rødvinsglass (jeg/vennene mine drikker ikke rødvin og jeg hadde ikke hatt fest her). Tre-fire mikroskopiske biter av eggeskall lå på gulvet etter meg, jeg kunne jo I DET MINSTE ha støvsugd opp eggeskallet mitt. For guds skyld. 

Gleder meg nesten til å høre hva hun sier. Hadde det vært mitt rot og hun var meg, hadde jeg fått tidenes skyllebøtte. Det er nesten trist at jeg er skapt på en slik måte at jeg helst unngår dårlig stemning med slike som henne. Den kyniske meg eksisterer ikke i den slags verden. 

Men jeg liker å ha det ryddig og pent rundt meg, og minstekravet mitt til henne er ihvertfall at hun selv presterer like mye som hva hun forventer av meg! Så jeg begynner å få nok. 

Nå skriver jeg et innlegg bare for å få ut litt frustrasjon.

Det er enkelte ting som plager meg mer enn andre ting, og det er ofte ting som er relatert til folk som ikke holder avtaler eller rett og slett er upålitelige. Jeg er kanskje ikke perfekt selv, og gjør vel mange ting som kan irritere andre, jeg og. Men jeg prøver iallefall, og har jeg lovet noe, ja da holder jeg det. De få gangene jeg må bortforklare meg med en hvit løgn så er det faktisk en VELDIG hvit løgn. Og jeg prøver så godt jeg kan å ha selvinnsikt overfor vennene mine og føler at jeg har en ærlig samvittighet. Jeg har faktisk innrømmet dårlige venneegenskaper litt for mange ganger overfor andre, for å være ærlig. Da må jo det iallefall bety at jeg ikke er uærlig. 

Men nok om selverklæring. 
Jeg blir så vanvittig frustrert og irritert når jeg lager avtaler med venner, og venter en hel kveld på at de skal komme til meg eller ringe meg, og de aldri dukker opp eller sier fra om at de faktisk ikke kommer. Er det jeg som overreagerer, eller er dette faktisk like dårlig gjort som jeg føler at det er? I kveld for eksempel, har jeg visst siden mandag at jeg og en venninne hadde avtale i dag. Tidligere idag ringte jeg henne og da hadde hun funnet på at hun skulle dra for å se på guttekamp, noe jeg egentlig ikke hadde planer om i utgangspunktet. Hun hadde planlagt å dra dit sammen med en annen, for så å si til meg at jeg måtte bli med, og hadde ikke spurt meg før hun avtalte det med den andre personen. Dette ser jeg på som brudd på en avtale? Hva om det rett og slett ikke passet for meg å dra på kamp idag? Noe jeg forsåvidt ikke gjorde likevel... Jeg fikk heller ikke høre noe fra henne om at kampen hadde tatt så og så lang tid halvveis og derfor kom til å vare så lenge at hun ville rett hjem igjen etterpå fordi det ble for sent. Er det så vanskelig å ringe for å orientere meg om at jeg har muligheten til å finne på noe annet ikveld? 

Slik føler jeg det relativt ofte, og kan ikke helt skjønne at slike venneavtaler skal være så løse. "Du, kan vi ta det en annen dag? Jeg skal ditt eller datt." Joda, greit nok at jeg selv var slått ut av medisin for ikke så lenge siden og måtte bryte et par venneavtaler. Men jeg skulle da ikke noe annet istedet, jeg skulle ligge hjemme og råtne! Kan ikke helt se for meg at alle vennene mine har det samme problemet eller lignende, det vet jeg iallefall ikke noe om... De har kanskje sine grunner de og, men da kan de være så snill å ikke lage avtaler med meg slik at jeg må vente en hel kveld på noen som aldri kom likevel. 

Herregud, jeg skjønner ikke hvorfor en avtale ikke bare kan få være en avtale. Og jeg kan ikke skjønne at dette er overdramatisering, det er sånn jeg føler det! 

Jente 21 søker pålitelig venn!

Jeg har spilt volleyball siden jeg var 12 år med kun ett års opphold. Altså har jeg spilt aktivt i snart åtte år. Dette er noe jeg takker gud for, og mamma og pappa, fordi det er noe jeg har med meg fra oppveksten som jeg alltid har likt å drive med og har aldri latt meg stoppe av motganger. Det er en sport jeg elsker å holde på med. Det er så utrolig kjekt å kunne si at jeg faktisk har en sportslig hobby som jeg er ganske god i. Jeg sier selvfølgelig ikke til andre at jeg er god, men jeg vet at jeg er det. 

Når jeg bodde hjemme hos mamma og pappa, stod jeg virkelig på i mange år. Jeg skulle spille volleyball, og lot meg ikke slutte, selv om jeg mistrivdes veldig på laget og ofte følte meg tråkket på/ utfrøset av de andre jentene. Jeg ble plassert på benken av favoriserende foreldre-trenere og ingen av dem så at det faktisk var viktig å inkludere alle for å få et bærekraftig og best mulig lag med mange gode spillere, selv om ikke alle hadde et like bra utgangspunkt. Vi var faste benkeslitere som omtrent hadde benkebillett med på kjøpet om vi fikk en billett til NM, husker jeg syntes det var så utrolig latterlig og nedverdigende. Jeg glemmer aldri den gangen jeg nektet å bli med, da jeg ble fortalt at jeg ikke fikk være med på lag-lista til NM fordi vi var for mange spillere. Jeg hadde vært med og fått et lag til NM, men ikke om jeg fikk spille i NM, nei. Og det falt dem heller aldri inn at det gikk an å dele opp laget i to. Fytti grisen. DA var det ingen spørsmål for meg om jeg gadd å være med for å sitte på benken. Da fikk de heller kose seg med sin fantastiske samvittighet. 
Men jeg ga meg aldri av slike grunner. Jeg slutta der fordi jeg skulle flytte til en annen del av landet. Og det er jeg ufattelig stolt over. Min favoritthobby skulle ingen få ødelegge for meg, selv om de skar noen sår som har blitt arr i selvbildet mitt. Den eneste tilbakemeldingen jeg fikk fra laget når jeg sa jeg måtte slutte fordi jeg skulle flytte - etter seks års pliktoppfyllende medlemskap i klubben og på laget - var at de ville ha tilbake kampdrakta. Aldri om jeg svarte på den meldinga eller leverte tilbake drakta, den har jeg beholdt som symbol på min stolthet og den kommer jeg aldri til å kvitte meg med. 

I dag spiller jeg på et lokalt volleyball-lag her jeg bor. Jeg var på trening senest i går. Det er nå jeg skal begynne å snakke om hva som gjorde at jeg tidligere ble plassert på benken og så på de andre spille. Jeg hadde dårlig konsentrasjonsevne, hang ikke med på hva som ble sagt på treningene og mistet ofte handlingen i kampsituasjoner. Det ser jeg fremdeles veldig godt i dag, og selv om de på laget mitt nå er veldig inkluderende og gjerne lar meg spille hele kamper uten å bytte meg ut, vet jeg alltid at det er noe som gjør at jeg ødelegger mange poeng for laget mitt. Når oppmerksomheten min forsvinner, og jeg blir umotivert, usosial, slapp og sliten, da er jeg ingen god volleyballspiller. 
Vi har alltid treninger ganske seint på kvelden. De tidligste treningene som er hver tirsdag, slutter klokka 21, mens de andre slutter kl 22. Dette gjør meg ofte veldig slapp og sløv på slutten av treninga. Selv om jeg både har sovet og spist bra. Kroppen min kjennes veldig tung og tom for energi, og jeg klarer ikke å fokusere. Ting blir litt tåkete og øynene mine kjennes slitne, og jeg har dårlig evne til å orientere meg raskt og koordinere spillingen min. Jeg blir i dårligere humør, og selv om jeg prøver å skjerpe meg, kjenner jeg at det er noe som stenger seg inne i meg og jeg har bare lyst til å dra hjem og slappe av. 

Det er synd at det skal være sånn, fordi da betyr det enda en gang for meg at det er en situasjon hvor jeg er nødt til å forandre noe i min egen natur for at det skal endre seg eller bedre seg. For meg høres det ganske rart ut at det er nok å få alternativ behandling hos psykolog for dette, altså uten medisiner, for jeg skjønner ikke helt hvordan det skal gå til. Det er liksom noe som er feil i det fysiske, i hjernen min eller kroppen min, og ikke i tankemønsteret mitt. Så hvis medisiner er det som kan fikse dette, er det litt synd for meg, fordi da er jeg nødt til å gå på medisiner for å kunne yte optimalt i noe jeg elsker å drive med. 

Men for å legge til det positive i dette - jeg er så innmari glad for at volleyball er MIN hobby, MIN interesse og noe som er MEG. Jeg smasher ballen til superserve rett over nettkanten, og vi vinner kampen. Jeg føler meg som banens stjerne.
Når jeg får det til. 

Det er én ting i hele verden som forandrer hverdagen min sinnsykt mye. Og det er faktisk noe jeg sikkert har til felles med veldig mange andre... De fleste liker jo pent vær og sol, men det er EN eneste årstid som gir meg slike følelser: jeg blir så fantastisk lykkelig, livsglad og uten bekymringer om sommeren. Jeg er ofte høst- og vinterdeprimert, eller i dårligere humør når det er mørkt og kaldt ute. Men om sommeren føler jeg meg som et helt annet menneske. Sol, blå himmel og varmt vær gir meg så fantastisk mye og livet mitt kjennes bare bra! Tror jeg med hånden på hjertet kunne vært lykkelig for evig og alltid om jeg hadde bodd et sted hvor det alltid er sommer. Det er derfor jeg har et så intenst ønske om å flytte til for eksempel Miami... 

Lurer på om dette er noe alle føler? Jeg har nemlig en oppfatning om at mange av vennene mine liker godt vinter og snø, og synes det er koselig med regn. Jeg selv har en enorm omveltning i humør og stemningsleie når sesongen skifter om fra vinter/vår til vår/sommer, og hvert år kjenner jeg en intens glede når sola begynner å titte frem og himmelen begynner å kvitte seg med skyene. 

Kanskje dette er min beste terapi? 

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra en helg i Kristiansand. Besøkte en venninne der og hadde det kjempekoselig. Må si at jeg egentlig føler meg ganske komfortabel med meg selv sånn jeg er fra naturen av, når det ikke er noe som stresser meg eller jeg er i en presset situasjon. Når alt er fred og det gode liv, uten medisiner eller andre påvirkninger, det er da jeg har det som plommen i egget. Tror egentlig ikke at medisiner kan overgå dette og gjøre meg mer fredfull eller lykkelig, for jeg HAR virkelig hatt fred med meg selv denne helgen, og har ikke hatt et eneste behov for å trykke i meg noe som kan hemme konsentrasjonsvansker eller andre ting som dagens samfunn gjør til vanskeligheter for meg. - Tenk på den du, det er en ganske viktig sannhet ... Det er ikke meg som er problemet, det er forventningene jeg møter. 

Jeg og venninna mi har sett flere episoder av Gossip Girl denne helgen. Her for eksempel, merker jeg at jeg klarer å fokusere og konsentrere meg 100%, jeg henger med i alt som blir sagt og mister sjelden poenget i noe. Her ser jeg jo selv at jeg er i stand til å fokusere så lenge ting er spennende og interessant for meg. Kanskje medisiner er unødvendig, så lenge ikke omgivelsene presser meg til å trenge det? ... Da er det vel sistedelen i den setninga som blir siste og tyngste ord i saken min. 

Could you imagine... Life being just like this? 

De siste par-tre ukene har vært nokså turbulente. Og jeg har til tider ikke hatt det så veldig bra. Livet har føltes veldig tungt, og jeg har grublet mye over hva som egentlig er vitsen med livet mitt. 

Men jeg velger å tro at jeg ikke hadde godt av medisinen jeg gikk på, fordi den gav meg for sterke bivirkninger. Jeg ble veldig nedstemt hele den siste tiden før jeg sluttet på medisinen for noen dager siden. Ingen ting var enkelt, og jeg klarte nesten ikke å se løsninger i noe som helst... Der og da ville jeg ikke tro at det bare var på grunn av Ritalin. Og det kan jo hende jeg hadde rett, fordi den kanskje bare fremhevet alt det negative jeg har med meg i bagasjen. Det var en ryggsekk som plutselig ble flere tonn tyngre enn den har vært. Men nå innser jeg at jeg tror Ritalinen hadde mye med saken å gjøre, det var derfor alt ble så vanskelig. For nå har jeg det egentlig ganske greit. Jeg har vært en uke sykemeldt og derfor hjemme hos foreldrene mine, og det var veldig godt. Jeg føler meg ganske bra nå, sitter alene i leiligheten og har ikke en vond tanke i hodet mitt egentlig.
Det var kanskje også på høy tid at jeg fikk meg en pause. Og jeg har lagt på meg 2-3 kilo, he he... 

Kjære mamma og pappa: You raise me up! Hvordan skulle jeg ha klart livet mitt uten at dere var der og reddet meg når jeg har falt bakover? Jeg har vært ufyselig mot dere på mange måter, noe jeg skulle ønske jeg kunne latt være å ha vært. Jeg vil også fortsette å være ufyselig, men jeg har ikke noe lyst til å være det. Skulle ønske jeg bare kunne trykke på en knapp og slå av den fordømte ufyseligheten. Behandle dere med den respekten dere trenger og fortjener. For jeg er så VANVITTIG TAKKNEMLIG OG GLAD I DERE. Skulle bare så inderlig ønske dere kunne forstå meg og hvordan hjernen min fungerer... 

Men nå er det to ting jeg gruer meg til, som jeg ser på som store utfordringer til meg selv. Og jeg håper de ikke vil gå for mye inn i hverandre, at det kan ende med at jeg ikke takler det. 
For nå skal psykiateren min skrive ut ny resept på en annen medisin som vi ikke har snakket om enda. Han har nevnt at alternativene kan være mer liknende amfetaminpreparater, eller såkalte "lykkepiller", som har betydeligere avhengighetsskapende effekt. Dette synes jeg er litt skummelt. Men jeg vil uansett prøve i tilfelle det faktisk kan gjøre livet mitt bedre. Og jeg er veldig streng med meg selv når det gjelder medisiner, jeg tar ikke hva som helst og hvor mye som helst. Så jeg tror nok dét skal gå bra, men det kan bli en utfordring i forhold til hvilke effekter jeg kan få av det. Jeg er virkelig ikke interessert i å måtte sykemelde meg mer pga medisiner, eller måtte lide igjennom flere vanskelige stunder på grunn av det. 

Den andre utfordringen blir nå å håndtere situasjonen min med hun jeg bor sammen med. Jeg vil ikke henge ut noen her på bloggen, det har jeg ikke noe interesse av. Men jeg vil si såpass at situasjonen med henne har skapt mange irritasjoner og vanskeligheter for meg, fordi jeg ikke har fått til en kommunikasjon med henne som rettferdiggjør leietakerforholdet oss imellom. Jeg tror ikke hun har noe særlig gode evner til å forstå dette, men jeg vil ihvertfall si at jeg har vært alt for snill på mange områder, og sagt litt for mange ganger at ting er helt greit, selv om de ikke er det. Til slutt kjenner man veldig på sine egne grenser som har blitt tøyd og tøyd, og da er det ikke noe greit lengre. Så når hun nå kommer tilbake fra et 2 måneder langt opphold oss imellom, fordi hun har vært utenbys, skal jeg ta en seriøs og rolig prat med henne hvor jeg prøver å vise at jeg tar litt større rolle i denne leiligheten enn hva jeg har gjort. Det går for eksempel ikke an at jeg skal sitte inne på rommet mitt 3 kvelder i uka fordi hun har besøk, mens jeg selv aldri har besøk til hennes sjenanse. Ihvertfall ikke når jeg ikke har noe annet hjem her i denne byen mens hun har foreldrene sine her i samme by. Ellers er det alltid kun jeg som kjøper husholdsartikler og hun uttrykker nesten at det er jeg som skal kjøpe det og ikke henne. Det er min økonomi som skal belastes. Her har jeg også vært alt, alt for snill og latt henne få være den bortskjemte dattera til utleieren.
Dette er noen blant flere vanskeligheter som har vært for meg, grunnet hennes oppfatninger om at hun har noen privilegier fordi hun er datter av utleier, noe som bare er tull og som foreldrene mine nå har fått meg til å forstå. Sålenge dette er vanskelig for meg, blir det ikke akkurat noe enklere å være psykisk ustabil pga medisiner. Hun kan ikke få vite noe om at jeg har psykiske vanskeligheter, av den grunn at det kan bli brukt mot meg (- ja, det er faktisk så ille). Og det blir heller ikke noe enklere å håndtere denne sammensatte situasjonen samtidig som jeg skal være en god og effektiv arbeidstaker. Så jeg har et stort håp om at jeg skal kunne takle alt dette på en god måte med levelige resultater til tross for at jeg kan få vanskelige bivirkninger. Hvis ikke, så aner jeg egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Heldigvis har jeg et godt sikkerhetsnett i foreldrene mine, og at pappa tar en telefon til moren hennes hvis hun ikke endrer seg etter at jeg har snakket med henne. Pappa, jeg setter kjempestor pris på det du gjør for meg!! Selv om jeg ikke alltid er like flink til å vise det. 

Jeg satser på at livet mitt nå vil gå i en økende kurve, og at det forhåpentligvis bare blir bedre fra nå av. Jeg er selvfølgelig klar over at det alltid vil komme noen krakk som trykker meg litt ned igjen. There will always be both up and downs. Men jeg står på videre.
 

Denne sangen treffer ganske langt inn hos meg: Laleh - Some Die Young 

Some die young
But you better hold on

So many things I need to say to you
Please don't, don't let me go
And we said we would die together
Some die young

I will tell your story if you try
But along with your thoughts
A valley stay green
When the world you were born in
Changes with seasons
Will you run with this dream, will you run along
Or will you run against and finally reveal
Why some die young