indreuro

Jeg var lita jente. Verden var et sted fylt med herlige drømmer som var forseglet med tusen utfordringer jeg måtte takle for å komme meg litt og litt videre. Jeg ante veldig lite om fremtid og livet generelt, forstod lite og kunne ikke skjønne hva livet egentlig skulle handle om. Hvorfor var alle de andre barna bedre enn meg? Hvorfor var mamma bestandig dum selv om jeg elsket henne over alt på jord? Hvorfor var pappa alltid så sint? Hvorfor var barnehagetanten et monster jeg ennå kjenner hat til, og hvorfor måtte jeg alltid være hunderollen i mor- far- og barn-leken? Hvorfor klarte jeg aldri å henge med på hva læreren sa? Og hvorfor i all verden rakk jeg aldri å få på meg regndressen og komme meg ut døra før friminuttet var ferdig? 
 

Såvidt jeg selv vet og har blitt fortalt, hadde jeg en fin oppvekst og en god barndom. Jeg vet inderlig godt at mamma og pappa gjorde sitt beste og det de tenkte var riktig å gjøre. Mamma var ikke dum, og hun sa ikke noe feil, men jeg hadde alltid en intens trang til å korrigere henne og "styre" hva hun skulle si slik at det ble riktig i mitt hode. Og ville hun ikke si eller gjøre som jeg sa, ja da ble det et ustoppelig rabalder. Innerst inne hadde jeg alltid en gråtende samvittighet og kjærlighet til den alt for snille mammaen min, men dette ble overskygget av trangen til å irettesette.

Og pappa var ikke alltid sint. Han var en snill og omsorgsfull pappa som alltid kom med en tørr vits. Når jeg ser gamle videoopptak fra barndommen min, ser jeg en lattermild pappa som smiler fra øre til øre. Men jeg er født med noe som fører med seg mange vansker, deriblant at det meste jeg husker fra barndommen er framtredende negative episoder. De gangene pappa ikke orket mer kunne han få et kraftig temperament og i noen situasjoner endte det med at jeg ble jaget på rommet. Det tror jeg ikke at jeg var alene om den gangen, for slik tenkte datidens barneforeldre at det var riktig å gjøre og pappa tenkte at han gjorde det som var rett. Og det har jeg akseptert. Men det er dessverre dette som har preget mine tilbakeblikk på barndommen i senere tid, hjernen min fokuserer på de negative opplevelsene og ikke den pappaen som smiler fra øre til øre. 

Deretter følger symptomene på rekke og rad: Konsentrasjonsproblemer. Indre uro. Stort temperament og lav tålmodighetsterskel. Skiftende humør, turbulent sinnsleie. Sosiale komplikasjoner. Ensomhetsfølelse. Depressive perioder. Glemskhet. Impulsivitet. Tvangshandlinger. Lavt selvbilde og hyppig søken etter bekreftelse. Og noen ganger små talevansker. 
 

Og det er nå jeg vil fortelle historien om livet mitt, et liv hvor mye har skjedd og blitt opplevd på kort tid gjennom et ennå veldig ungt liv. 
 

Jeg gikk fra å være barn til å være på vei mot en ungdomstid. Tiden gikk sakte. Noen ganger hatet jeg skolen over alt på jord. Hadde jeg visst hva skulking var og at det kunne vise mamma hvor mye jeg mistrivdes, hadde jeg gjort det. Toalettet var min beste venn. Tenk å kunne låse seg inne for seg selv, ingen kunne hvile lange blikk på meg med sine perfekte liv hvor jeg var en stakkar som tagg om sosial omkrets. Jeg hatet alltid ungdomsskolen intenst. Det gjør meg brennende vondt å vite at jeg ikke kunne gjøre noe for lillebror som nylig ble ferdig med samme helvete som jeg selv måtte gjennom. Glem mobbing som inneholder fysisk smerte. Dette var bare psykisk tortur og det har smertet meg mer enn mye annet kunne gjort i denne sårbare perioden av livet mitt. 

Enda noen år. Jeg ble introdusert for den delen av livet som skal fremme menneskelig evolusjon. Kjønnsmodenheten var langt på vei. Som alle andre hadde jeg behov for å finne ut hvordan dette var i praksis, og atter en gang var det en ting jeg følte et press om å ikke måtte bli sistemann til. Jeg visste ikke hva det ville si å være klar for, eller hvilken smerte det kunne påføre meg å gjøre noe jeg ikke egentlig var klar for. Noen mennesker kan lese andres svakheter og utnytte seg av dette og det ble jeg et offer for. Noen med et behov som de ikke hadde evne til å tilfredsstille på rettelig måte, måtte utnytte meg og andre og påføre en noe som i etterkant ga livslang smerte og en bagasje proppfull av hat og sterk angst for at det skulle kunne hende igjen. 

Jeg rømte fra en brennende hule full av ting jeg hatet. Flyttet til en annen del av landet. Hinderene forsvant ikke, men livskvaliteten min økte. Jeg fikk mange venner og oppdaget selvtllit. Skoleprestasjonene steg. Karakterene deretter. Jeg så at gutter kunne bli forelsket i meg og interessert i hvem jeg var som person. Livet ble bra. Samtidig hadde jeg fått en enorm bekreftelse på egen identitet i forkant av dette skoleåret fordi diagnosen min ble stilt sommeren før. Behandling for dette var enda ikke et framtredende tema, men jeg klarte meg fint. 

Forventningene om fremtid kom for en dag, og presset fra utenforstående familie lurte meg til å tro at det beste jeg kunne gjøre var å flytte til en fremmed by jeg aldri hadde behov for å flytte til, og studere et fag jeg egentlig ikke interesserte meg for. Jeg var sterk og flink og hoppet på utfordringen, akkurat slik det alltid ble forventet av meg tidligere. Men livet mitt ble snudd på hodet og paradoksale ting hoppet frem igjen i livet mitt som flashbacks. Enda vondere enn før. Ensomhet i en storby jeg ikke kjente. Et skolesystem som ikke ville forstå at jeg hadde krav på oppfølging og tilrettelegging, selv om jeg la frem spesialisterklæring på diagnosen min. Jeg følte at jeg ble sett på som dum. Konsentrasjonsevnen min var ikke-eksisterende og eksamen ugjennomførbar. Jeg opplevde hendelser både i privatliv og på skolen, som endte med en diagnose på en bestemt psykisk lidelse. Jeg sluttet på skolen, var arbeidsledig og levde et halvt år i egen dritt og med kraftig depresjon som resultat av alt. Livet ble et helvete og jeg lurte på hvilken vei som var kortest og enklest til å bare gjøre slutt på alt. 

Men herregud så sterk jeg er. Jeg kom meg gjennom det slik jeg alltid har gjort. Livet gikk videre. Jeg sitter her med jobb og livet foran meg. I samme by, men med lovende fremtid til tross for alt det vonde jeg har måttet gå igjennom her. Jeg sliter ennå, men jeg er sterk. Jeg er frisk fra diagnose for psykisk lidelse og har fått god hjelp fra psykisk helsevern, som jeg kan være så ærlig å si faktisk reddet livet mitt. Reddet fra meg selv, men samtidig styrket i troen på at det eneste mennesket jeg har grunn til å pese for er meg selv. Og jeg lever for familien min. Jeg skjærer meg selv i hjertet hver gang jeg har lyst til å gi opp, for jeg nekter å forlate foreldrene og søsknene mine og såre dem på den verste måten som går an. Det kommer jeg aldri i verden til å gjøre, uansett hvor mørk verdenen min er. For jeg vet at ting alltid blir bedre. Og det blir bedre og bedre. Og så blir det en gang fantastisk bra. Og alt dette er det faktisk verdt å leve og kjempe for. 

Livet har, og vil alltid kunne gå meg imot. Men jeg lar meg ikke knekke. For jeg er sterk og gir aldri opp.